Min kjære brunblakke, sidrumpa, x beinte godlynte ivrige, uredde treåring Bianka vist av min datter Ingeborg Annett.
Ja,- takk for meg da. Når en først skal forlate åstedet må man jo sørge for å gjøre det med såpass brask og bram at i alle fall noen legger merke til det. Det ville jo vært for gale om man bare trakk seg ut i stillhet uten at noen tok noen notis av det. Nei, blås det ut for fulle serener. Om ingen blir klok av det kan det muligens være til skrekk og advarsel for en eller annen som tilfeldivis skulle tenke slik som meg.
Det er nå snart 20 år siden vi gikk til anskaffelse av vår første fjording. Den ble distribuert av Knut Løkling, og med på kjøpet fulgte et varmt vennskap, mange gode råd og en ubrukelig sal i følge Ove Natland, som tolmodig lærte ei gammal kjerring som meg å ri. For det kunne jeg nemlig ikke fra før. Det er aldri for sent. Som bønder hadde vi interesse og muligheter for avl. Det varte ikke lenge før vårt første langbeinte underverk famlende satte styltene under seg og søkte etter melkebutikken. Det ble noen år med gode plasseringer på følskue og vennskap med mange kjekke folk. Det gikk faktisk en hel tid før jeg så en fjording med feil farge. Jeg hadde da hele livet trodd at en fjording var en fjording, men neida, til min forundring kunne de da være både røde, grå, gule og hvite. Fra den dagen startet jeg et nytt prosjekt,- for et farget felleskap. Ut forsvant mine tanker på gener som ga gode bein og alt det der. Mitt klare mål ble å avle fram et individ med en annen farge. Det var jo for ille at fargene skulle dø ut og vi skulle bli stående igjen med kun en farge her i fjordhestens hjemland. Hingstekatalogene ble heretter saumfart med tanke på gener som kunne gi litt farge til tilværelse. Merrene måtte plent finne seg i å kjøre store avstander for å komme til den nøye utkårede som etter noen år har vært i fargene ulsblakk, rød og grå. Det koster å være idealist, og det verste er i grunnen at det ikke har ført til noe annet en at vi har inntatt sisteplassen i ringen på følskuer. Brunblakke føl har kommet på rekke og rad uten å la seg influere på noen måte annet enn å arve sine fedres uheldige egenskaper. Nå ja, jeg bør vel ikke bare skylde på fedrene. Det siste året har unghestene her til gards slitt med en eier som har vært kvalifisert for krykker, og med to dødsfall i nær familie og et barn med en alvorlig diagnose har ikke overskuddet vært av de aller beste. Det var derfor med bange anelser vi for av sted til Breim denne gange med en mat glad utrimma treåring og en åringshingst som var raggete og gul,- ikke på grunn av gener men urin – til tross for utallige vask med hestesjampo, grønnsåpe og min sjampo. Unghestene mine hadde en ting til felles,- hver sin grå far og en brunblakk farge i pelsen. Vel ankommet fjordhestgarden ble mine antagelser ytterligere styrket. Jeg ble stående ved siden av en delegasjon fjordhestfolk å granske hoppa mi som datra mi strevde med å holde skikk på. Da datt det ut av den ene at denne hoppa burde i grunnen hete sidrompa. Han hadde nok ingen anelse om at eieren sto rett ved siden av,- eller var det kanskje det han visste? Etter noen timer kom dommen,- ikke nok med at hun var sidrompa, men hun var også X beint framme,- hva nå enn det betyr.
Hingsten hadde jeg vært litt godhjerta med mjølet siste uka i håp om at den raggete gule pelsen skulle fare. Dette ga resultat, men et helt annet enn jeg hadde håpet på. Min snille trauste venn var plutselig blitt klin galen. Et hvert forbipasserende individ var en potensiell beiler, og ble imøtekommet med hingstelyder og steiling. Det var helt umulig å få pelsdotten til å gå normalt. Bedømmelsen ble deretter. Han fikk jo ikke vist hva han var god for, så sløyfe blei det ikke denne gangen. Turen blei i grunnen en rein fiasco, og tilbake sitter jeg loppa for penger og ære, med tusen ubesvarte spørsmål. Er disse skavankene så ille at det er best å lage pøsemat av ham med det samme? Eller er det et ørlite håp om at han med litt mindre mjøl og rette hovstellet og trimmen kunne fått ei sløyfe på neste utstilling? En ting er sikkert, for en grønnskolling som meg savner jeg et lite leksikon jeg kan slå opp i etter en bedømmelse for å forstå hva som er galt, og hva som kan gjøres noe med og ikke. Kanskje finnes det, – uten at jeg vet noe om det. Det er kanskje bare jeg som er så dum at jeg trenger det? Nå har jeg i alle fall kommet dit hen at jeg verken har tid, råd eller overskudd til å fortsette dette fargeprosjektet mitt. Om det er noen som føler seg kallet til å fortsette har jeg stående i stallen ei brunblakk hoppe med rød far, ei brunblakk hoppe med grå far og en brunblakk hingst med grå far. De blir alle solgt til idealister og ihuga fjordhestfans. La dere foresten merke til hvor mange hingster med annen farge som ble vist på Eid denne våren? Det var omtrent . Er det bare jeg som sørger over det? Hadde det ikke vært på sin plass med litt fargekvotering for å få fargene tilbake? Er dommerne like strenge med de rød hingstene som de brunblakke? Det synes i så fall jeg det burde bli slutt på. I en overgang burde det settes inn tiltak for å få manfoldet tilbake. Hva om fjordhestlaget satte opp en ekstra premie som en gulerot for de som fikk kåra hingster med annen farge enn brunblakk. Dette er ikke tull engang. Jeg mener det helt ærlig. La oss gå inn for en dugnad dere, så hingsteskuene kan bli et fargerikt felleskap slik jeg er fortalt de var i gamledager. Jeg innser at det er en alt for stor oppgave for meg alene. Når jeg har blitt pensjonist og lommaboka har blitt tjukk og god og tida begynner å strekke til igjen skal jeg vurdere å begynne å avle igjen. Såfremt ting har endra seg til det bedre. I mellomtiden får dere slite med det. Med det ønsker jeg dere alle en god avlssesong, -og igjen,- takk og farvel.
Ragnhild H. Eidså
