Vi har gleden av å ha tre flotte ungdommer som har gitt seg studiene i vold. Mang en høst har vi derfor drevet flyttebyrå. Sønnen vår flytta til Kongsberg, der vi installere ham i lag med en kompis. Hybelen lå på loftet med utsikt over hele byen. Kanskje dette inspirerte junior til å komme med følgende ytring. « Skal vi ikke innføre som standard at vi synger for maten?» Kompisen tygde litt på det før han nikka med hodet,- «I alle fall hver lørdag,- og hvertfall en gang i mnd.»- var svaret. Om forsettet lot seg gjennomføre vet jeg ikke, for jeg måtte hjem igjen. Men tankene mine er nok til tider hos ungdommene mine. Enhver myrsnipe har det vel på samme vis. Men av og til hender det at jeg nesten glemmer dem. Det skjer nemlig mange ting på en gård som gjør at toppetasjen på en måte er opptatt, ja rett og slett okkupert. En dag jeg tusla fra fjøset etter ei forrykende snøbyge var det ferske spor tvers over tunet. Nysgjerrig som jeg er, rusla jeg etter for å se hva som åpenbarte seg i andre enden. Da jeg kom frem ble jeg riktig stående å gape. – Ja det er jo ikke hver dag at man tar tjuepakk på fersken. Sannelig,- der sto`n og forsynte seg som den største selvfølge, midt på lyse dagen,- og uten antydning til dårlig samvittighet. Jeg storma ned i huset etter kameraet for å sikre meg bevis. I god paparatsie stil la jeg meg på hjul og fikk noen fulltreffere før synderen fant det for godt å trekke seg tilbake. Neste morgen forsto vi fort at tjuven hadde alliert seg med en rekke kompiser. Rundballelageret vårt var rana fra alle kanter. Borti 20 baller var torpedert på en natt. Med den farta forsto vi fort at vi snart kom til å havne på fattighuset. Vi brukte derfor dagen til å legge en strategi og gjennomføre diverse tiltak. Å gjerde om vinteren er en utfordring. Stolpene går ikke ned i bakken pga. telen, og strømmen virker ikke pga. snøen. Vi hadde imidlertid hørt at det gikk an dersom vi jorda annenhver tråd. Vi gikk igang med friskt mot, og var ganske fornøyd med resultatet,- helt til vi oppdaga inntrengeren på feil side av gjerdet midt på lyse dagen med hodet inni en ball. Vi manna oss opp for å jage tjuven. Han gikk en hel runde rundt vedhuset før han var tilbake.
Neste dag var`n vekk. Så deilig tenkte vi. Nå har vi greid det. I seiersrus tumla jeg inn i løa for å gi frokost til hestene. Det var nære på at jeg snubla over`n. Velfødd og mett lå`n ved sia ta rundballen og tygde drøv. Hadde`n enda hatt vett til å gå ut for å gjøre sitt fornødende skulle jeg ikke ha sagt no, men midt oppi maten lå visittkortet. Det var bare å skrelle bort et lag før jeg tok til med foringa. Husokkupanten ble jaga på dør og døra forsvarlig stengt. Ja,- det er ikke det at vi er imot husdyr. Det er bare et eller annet med genene som liksom ikke hører hjemme under et tak. Vi brukte dagen til å forbedre gjerder og skalke alle luker. Da kvelden kom var vi igrunnen ganske fornøyde med oss sjøl,- og tenkte 1-0 til oss.
Stor var vår undring da vi morgenen etter fant husokkupanten i løa på nytt. Han reiste seg bedagelig opp og rusla bort til døra. Som et moderne verdensmenneske stilte`n seg opp foran døra og venta på at den skulle åpne seg av seg sjøl. Jeg reiv meg i håret og undra meg på hvordan han hadde kommet seg inn, og hvordan vi skulle kunne leve av denne gården dersom han ikke lot oss i fred. Han sendte meg et langt blikk, akkurat som han skulle si «Det skal nok bli litt mat til dyra dine også,- i hvertfall hver lørdag,- og i alle fall en gang i måneden. Så smatt`n under en sprekk og forsvant,- i hvertfall til sulten begynner å gnage……..