I lag med mannen min har jeg de siste 30 åra levd av å drive gård. I løpet av disse åra har vi blitt gode til å samarbeide og fordele ansvar og arbeidsoppgaver. Noen ganger sier det seg sjøl hvem som skal gjøre hva, men i andre tilfeller går vi inn i forhandlinger for å få avklart arbeidsfordelinga.
Fra min tidlige karriere kan jeg minnes en jobb ingen av oss ville utføre; avliving av kattunger. Etter en intens diskusjon ble kattungene bært over til naboen som tok på seg bøddeloppdraget. Kattemora ble sterilisert. Det meste lar seg løse på et vis. Denne høsten møtte vi en ny utfordring vi ikke rådde over. Da vi grov tomta til nytt redskapshus møtte vi på fjell. Etter nøye sonderinger fant vi ut at det ville koste skjorta å få det fjerna. Et par dager seinere fant mannen min løsningen på fremtidige steinproblemer. Forsøksringen skulle holde kurs i steinsprekking. Vi måtte igjen inn i forhandlinger om fordeling av byrdene, og utfallet ble som følgende; mannen min skulle bore hulla, og jeg skulle fikse ledningene og kruttet. Slik hadde det seg at jeg havna på kurs ilag med 22 karer.
Etter en lang formiddag med teori hadde vi eksamen. Så bar det ut for å praktisere. Som eneste høne i flokken var det sjølvsagt hvem som skulle trykke på utløserknappen. Da støvet hadde lagt seg stilte vi oss opp i kø foran pølsebua for å handle utstyr. Med fullt av oppdrag som skulle realiseres før fjøsstellet greide jeg å snike meg først. Kursholder var overrasket over at det var høna i flokken som sto fremst. Han sa at det første settet ville han selge til ham som sto bak meg i køen. Han som sto der ville imidlertid ikke ha 40 skudd, men 70, så han sa at jeg kunne få det. I forfjamselsen stotra kursholder fram; Har du fått lov av mannen din? Undrende spurte jeg om det var påkrevd. En sambygding kom meg til unnsetning, og bedyra at jeg var verdig kruttet.
Spørsmålet hans var nok vanligere for hundre år siden enn i dag. Her i Norge liker vi å tro at det er likestilling i forhold til kjønn. I mange sammenheng er det det, men i praksis viser det seg at holdninger og tanker henger igjen i fortida. Jeg har møtt det gang på gang i mitt virke som bonde. Jeg er langt fra noen rødstrømpe, bare for å ha sagt det, men av og til kan ting man til stadighet støter på lage gnagsår. Hva kan det komme av at regningene kommer i navnet til mannen min, når det vitterlig er jeg som har bestilt varene? Eller når jeg selger rundballer å skriver en regning at mottageren nekter å betale fordi han vil ha regningen i navnet til mannen min. Problemet er at folk har en viss forventning til hva ei dame bør gjøre og ikke. Jeg har jo lest om disse som mener de er født i feil kropp og vil skifte kjønn. Jeg er ikke der. Jeg er derimot fullstendig fornøyd med å være dame, men hvorfor er det bare karer som skal gjøre det som er gøy? Jeg passer ikke inn i dameboksen. Det har jeg i grunnen aldri gjort. Men en ting vil jeg si, enten man er dame eller mann er det en fin tanke å ha en dialog med ektefellen / samboeren. For min del må jeg si at det ikke ramla meg inn å spørre. Ingen kan sprenge uten krutt. Men en ting mener jeg sterkt. Ikke putt folk i bokser. Ikke mange trives der, og det er slitsomt å sprenge veggene i stykker. For min del må jeg nok si hendelsen har gjort at jeg har fått trimma lattermuskulaturen. Aldri så gale. . . . . .